Jeg hadde håpet denne bloggen skulle hjelpe meg selv og kanskje andre med å finne styrke til å takle oppturer og nedturer i livet. Men det ser virkelig ikke ut som det går rette veien for meg om dagen. Jeg føler meg som et korthus og at det er like før det blåser overende av litt trekk fra ytterdøra. I flere år har jeg holdt den værste angsten unna og konsentrert meg om det jeg skal gjøre. Lært meg å fokusere på andre ting enn min usikkerhet og mine svakheter. Men det holder ikke så mye lenger....
Jeg sier til meg selv; nå må du ta deg sammen, i morgen vil alt være så mye bedre. Og, jo, det har forsåvidt virket. Men tilslutt vet man at man lurer seg selv. Og de siste dagene har jeg skjønt at denne måten å snakke på ikke gjør noen ting for meg. Og jeg vet jeg ikke har mulighet og tid til å kollapse nå. Men jeg får virkelig svi for å ha holdt maska på i så lang tid og ikke gitt meg selv lov til å gråte og være lei meg.
Akkurat nå føler jeg meg så utrolig forvirret, for det skjer så mye positivt i livet mitt, men psyken er ikke med meg. Jeg begynner å få tilbake symptomer på sosialangsten jeg hadde før og det skremmer vannet av meg. Jeg har en jobb der jeg må være supersosial og de siste ukene har jeg følt at det rakner rundt meg. Øynene stivner, jeg blir svett og slutter og puste. Og hele tiden må jeg late som ingenting mens hele meg ønsker meg vekk NÅ. Føler allerede at folk ser rart på meg og at de kan se inn i hjernen min og lese alle tankene mine.
Nå krysser jeg fingrene, henter frem alt jeg har lært av kognetiv terapi, og så skal jeg prøve å gå til kamp. For ikke søren om jeg skal miste alt det jeg har slitt for, SLITT r.... for, i flere år. Jeg lar meg ikke selv tape denne kampen EN gang til. Og jeg skal samle meg selv og kun omgås de jeg stoler på, nå er tiden inne for å finne styrken man har i seg selv.
Håper denne pepp-talken fungerer, og det er ingen andre enn meg selv som kan fikse meg. Bit tenna sammen og ta små skritt videre, dette skal ordne seg. Og så gir jeg meg selv en klapp på skulderen og forteller meg selv; jeg er glad i deg, selv om du tenker så mye negativt. Nå skal vi finne jenta som har glede i hjertet.
Bla bla bla.... og sån går nå dagene....
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Kjempe fin blogg! Jeg kommer til å følge litt med på deg. (Legger inn link på favoritter.)
SvarSlettJeg har mange, eller rettere sagt alle de samme tankene og følelsene som deg. De spiser meg opp innvendig.
Men hva er sånn kognetiv terapi. Har sett at det har blitt nevnt på flere forum ang psykisk helse.
Kognitiv terapi er å lære seg å tenke positivt, få et nytt tankemønster. Man kan si til seg selv, hva er det værste som kan skje. Og føle litt på den følelsen. Og finne ut at man overlever det også. Men det krever konsentrasjon og innsats så man kan bryte ut av det kjente tankemønsteret. Men nå er ikke jeg noen mester på dette her, og jeg synes det er vanskelig til tider å tenke nytt. Og så skal man si til seg selv "STOPP" hvis de negative tankene ikke stopper. Lykke til ;)
SvarSlett