Opp og ned, og opp igjen

Jeg hadde håpet denne bloggen skulle hjelpe meg selv og kanskje andre med å finne styrke til å takle oppturer og nedturer i livet. Men det ser virkelig ikke ut som det går rette veien for meg om dagen. Jeg føler meg som et korthus og at det er like før det blåser overende av litt trekk fra ytterdøra. I flere år har jeg holdt den værste angsten unna og konsentrert meg om det jeg skal gjøre. Lært meg å fokusere på andre ting enn min usikkerhet og mine svakheter. Men det holder ikke så mye lenger....

Jeg sier til meg selv; nå må du ta deg sammen, i morgen vil alt være så mye bedre. Og, jo, det har forsåvidt virket. Men tilslutt vet man at man lurer seg selv. Og de siste dagene har jeg skjønt at denne måten å snakke på ikke gjør noen ting for meg. Og jeg vet jeg ikke har mulighet og tid til å kollapse nå. Men jeg får virkelig svi for å ha holdt maska på i så lang tid og ikke gitt meg selv lov til å gråte og være lei meg.

Akkurat nå føler jeg meg så utrolig forvirret, for det skjer så mye positivt i livet mitt, men psyken er ikke med meg. Jeg begynner å få tilbake symptomer på sosialangsten jeg hadde før og det skremmer vannet av meg. Jeg har en jobb der jeg må være supersosial og de siste ukene har jeg følt at det rakner rundt meg. Øynene stivner, jeg blir svett og slutter og puste. Og hele tiden må jeg late som ingenting mens hele meg ønsker meg vekk NÅ. Føler allerede at folk ser rart på meg og at de kan se inn i hjernen min og lese alle tankene mine.

Nå krysser jeg fingrene, henter frem alt jeg har lært av kognetiv terapi, og så skal jeg prøve å gå til kamp. For ikke søren om jeg skal miste alt det jeg har slitt for, SLITT r.... for, i flere år. Jeg lar meg ikke selv tape denne kampen EN gang til. Og jeg skal samle meg selv og kun omgås de jeg stoler på, nå er tiden inne for å finne styrken man har i seg selv.

Håper denne pepp-talken fungerer, og det er ingen andre enn meg selv som kan fikse meg. Bit tenna sammen og ta små skritt videre, dette skal ordne seg. Og så gir jeg meg selv en klapp på skulderen og forteller meg selv; jeg er glad i deg, selv om du tenker så mye negativt. Nå skal vi finne jenta som har glede i hjertet.

Bla bla bla.... og sån går nå dagene....

Ensomhet

Jeg føler meg bare så veldig ensom om dagen, tross fullt program hele uken. Det gjelder både jobb, aktiviteter med barna og kvelder med venner der vi koser oss med vin og god mat. Og jeg er veldig sosial og koser meg mens jeg er midt oppi det. Men når jeg er hjemme igjen så slår det meg at jeg føler meg så veldig ensom. Spesielt når jeg er sammen med mange mennesker. Grunnen er vel at jeg tror ingen kjenner MEG, mine tanker og mine følelser. Jeg kan prate i vei om opplevelser og mennesker, men jeg har stengt alle mine personlige ting langt inne.

Jeg er livredd for å bli sett rart på, at ingen vil ta meg alvorlig eller stole på meg hvis de får vite at jeg egentlig er fullstendig naken under alle klærne, det er ingen tykk hud til å beskytte meg selv med. Jeg er redd for reaksjonen jeg vil få hvis jeg forteller om min usikkerhet og angst, angst for å ikke være bra nok, få til nok. Og angst for at ingen vil like meg som den jeg er. Det er nok der det ligger, jeg klarer ikke å vise hvem jeg er fordi jeg er redd de ikke vil like meg. Og for å være ennå mere ærlig, jeg tror man mister seg selv litt på den måten.

Mitt savn er en bestevenn som kan høre på alle mine rare tanker, smile til meg, fortelle meg at jeg er grei selv om jeg kanskje mangler den store selvtillitten. En som tåler å høre meg sippe litt på en dag da man føler verden er tung å være i. Jeg savner en som kan sende meg oppmuntrende meldinger, gi meg en klem uten noen som helst grunn. Og en bestevenn jeg vet holder våre hemmeligheter hemmelig, noe som jeg har funnet ut ikke er noen selvfølge.

Hvorfor må man føle seg så ensom selv om man langt fra er alene? Jeg elsker barna mine og mannen min. Selv om de ikke kan være min bestevenn er de min familie - det er eneste grunn til å elske de. De trenger ikke bevise noe for meg, jeg vet at de alltid vil være i mitt liv. Jeg er virkelig takknemmelig for at de holder meg på bena og holder meg gående. Love you!

Sykkelturterapi

I det siste har jeg begynt å sykle flere ganger i uka for å prøve å bli litt sprek. Jeg håper å komme såpass i form at jeg kan stille til Birken neste år. Det er mitt mål, noe jeg trenger for å holde motivasjonen oppe. Men på disse sykkelturene begynner hodet å tenke altfor mye. Jeg kjenner alle frustrerte følelser dukke opp, irritere meg, jeg blir til og med ganske sint! Men det positive er jo at jeg sykler fortere, og glemmer egentlig at jeg er sliten.

Det jeg finner ut etterhvert er følgende: hvorfor kaste bort så utrolig mye energi og tid på å tenke på ting som egentlig ikke har noen betydning? Idag foreksempel: Jeg har i det siste følt meg totalt utenfor en nabogruppe her jeg bor. Vi er kun damer som møtes og drikker vin til god mat. Og disse damene er som tatt ut av frustrerte fruer - ikke pga livet - men de har noen fantastiske hus, de disker opp med den beste maten og vinen passer ALLTID til alle råvarene. Og så har dere meg som bor i en leilighet med dårlig plass. Jeg har invitert de en gang men var rimelig flau da jeg omtrent ikke hadde stoler til alle, og vi måtte sitte rundt stuebordet (jeg har ikke spisebord....) Og nå i det siste har jeg altså følt at disse damene er langt over meg i stil, utdannelse og innhold i samtaler. Jeg føler meg bitteliten og jeg begynner å tenke negativt....

Men tilbake til der jeg begynte: hvorfor skal jeg bruke så mye tid på å lure på om de egentlig liker meg eller om de tar meg med for å være snille, eller synes synd i meg?! Jeg kan jo mye heller tenke på alle de gode vennene mine som ringer meg, bryr seg om meg, synes det er greit å være sammen med meg. Da får jeg så mye bedre følelse, og jeg kjenner humøret stiger. Så i løpet av sykkelturen har jeg vært igjennom de fleste følelsene og ender til slutt opp med å tenke positivt. Jeg har blitt helt avhengig av å komme meg ut og få tid til å tenke litt på egenhånd.

Så hver gang jeg føler meg litt nedfor, sliten i både hode og kropp, da hjelper det utrolig med en slik tur. Og da kommer jeg hjem med god samvittighet og angrer ikke lenger på at jeg spiste den sjokoladen før på dagen, og så er jeg litt tøffere og sterkere når motgang kommer. Husk: det er i motbakke det går oppover!