Ensomhet

Jeg føler meg bare så veldig ensom om dagen, tross fullt program hele uken. Det gjelder både jobb, aktiviteter med barna og kvelder med venner der vi koser oss med vin og god mat. Og jeg er veldig sosial og koser meg mens jeg er midt oppi det. Men når jeg er hjemme igjen så slår det meg at jeg føler meg så veldig ensom. Spesielt når jeg er sammen med mange mennesker. Grunnen er vel at jeg tror ingen kjenner MEG, mine tanker og mine følelser. Jeg kan prate i vei om opplevelser og mennesker, men jeg har stengt alle mine personlige ting langt inne.

Jeg er livredd for å bli sett rart på, at ingen vil ta meg alvorlig eller stole på meg hvis de får vite at jeg egentlig er fullstendig naken under alle klærne, det er ingen tykk hud til å beskytte meg selv med. Jeg er redd for reaksjonen jeg vil få hvis jeg forteller om min usikkerhet og angst, angst for å ikke være bra nok, få til nok. Og angst for at ingen vil like meg som den jeg er. Det er nok der det ligger, jeg klarer ikke å vise hvem jeg er fordi jeg er redd de ikke vil like meg. Og for å være ennå mere ærlig, jeg tror man mister seg selv litt på den måten.

Mitt savn er en bestevenn som kan høre på alle mine rare tanker, smile til meg, fortelle meg at jeg er grei selv om jeg kanskje mangler den store selvtillitten. En som tåler å høre meg sippe litt på en dag da man føler verden er tung å være i. Jeg savner en som kan sende meg oppmuntrende meldinger, gi meg en klem uten noen som helst grunn. Og en bestevenn jeg vet holder våre hemmeligheter hemmelig, noe som jeg har funnet ut ikke er noen selvfølge.

Hvorfor må man føle seg så ensom selv om man langt fra er alene? Jeg elsker barna mine og mannen min. Selv om de ikke kan være min bestevenn er de min familie - det er eneste grunn til å elske de. De trenger ikke bevise noe for meg, jeg vet at de alltid vil være i mitt liv. Jeg er virkelig takknemmelig for at de holder meg på bena og holder meg gående. Love you!