La deg selv bli elsket og likt - du er verdt det!

Noen mennesker klarer å snike seg langt inn i hjertet ditt. Jeg er så heldig å jobbe med noen fantastiske folk, og alle og enhver er spesielle på sin måte. Men så er det et par mennesker som klarer det utrolige å få meg til å føle meg verdsatt og likt.... Jeg blir helt rørt av de pene ordene og alt det positive de gjør for meg. Og dette er kun vennskap, uten fordommer og baktanker. Vennskap som bygger på gjensidig respekt og tillit. Det er sjelden man treffer mennesker som klarer å vekke (særlig min) tillit. Jeg er som regel skeptisk og ikke flink til å stole på mennesker.

Ta vare på de som virkelig er vennene dine og la deg selv sette pris på det! De få menneskene i livet som får deg til å tenke positivt, de som får deg til å føle deg sett og ikke minst likt, de er det viktig å åpne seg for. Det er når man deler tanker og følelser at man åpner for kommunikasjon og det å bli ordentlig kjent med hverandre..... og det er dette jeg er blitt så dårlig til. Det er mitt nye mål fremover - tørre å åpne meg for mennesker jeg liker og stoler på. Men små tanker og følelser til å begynne med - det er ingen vits i å stupe fra 10-metern før man har prøvd de lavere høydene først. For å dele det man har innerst inne, det må føles naturlig.....

Så nå skal jeg fortsette ferden min for å bli mer åpen, avslappet og selvsikker ovenfor de jeg virkelig liker. Og det skal jeg klare!! Det vet jeg fordi jeg vet de er glad i meg <3 Jeg er heldig!

Opp og ned, og opp igjen

Jeg hadde håpet denne bloggen skulle hjelpe meg selv og kanskje andre med å finne styrke til å takle oppturer og nedturer i livet. Men det ser virkelig ikke ut som det går rette veien for meg om dagen. Jeg føler meg som et korthus og at det er like før det blåser overende av litt trekk fra ytterdøra. I flere år har jeg holdt den værste angsten unna og konsentrert meg om det jeg skal gjøre. Lært meg å fokusere på andre ting enn min usikkerhet og mine svakheter. Men det holder ikke så mye lenger....

Jeg sier til meg selv; nå må du ta deg sammen, i morgen vil alt være så mye bedre. Og, jo, det har forsåvidt virket. Men tilslutt vet man at man lurer seg selv. Og de siste dagene har jeg skjønt at denne måten å snakke på ikke gjør noen ting for meg. Og jeg vet jeg ikke har mulighet og tid til å kollapse nå. Men jeg får virkelig svi for å ha holdt maska på i så lang tid og ikke gitt meg selv lov til å gråte og være lei meg.

Akkurat nå føler jeg meg så utrolig forvirret, for det skjer så mye positivt i livet mitt, men psyken er ikke med meg. Jeg begynner å få tilbake symptomer på sosialangsten jeg hadde før og det skremmer vannet av meg. Jeg har en jobb der jeg må være supersosial og de siste ukene har jeg følt at det rakner rundt meg. Øynene stivner, jeg blir svett og slutter og puste. Og hele tiden må jeg late som ingenting mens hele meg ønsker meg vekk NÅ. Føler allerede at folk ser rart på meg og at de kan se inn i hjernen min og lese alle tankene mine.

Nå krysser jeg fingrene, henter frem alt jeg har lært av kognetiv terapi, og så skal jeg prøve å gå til kamp. For ikke søren om jeg skal miste alt det jeg har slitt for, SLITT r.... for, i flere år. Jeg lar meg ikke selv tape denne kampen EN gang til. Og jeg skal samle meg selv og kun omgås de jeg stoler på, nå er tiden inne for å finne styrken man har i seg selv.

Håper denne pepp-talken fungerer, og det er ingen andre enn meg selv som kan fikse meg. Bit tenna sammen og ta små skritt videre, dette skal ordne seg. Og så gir jeg meg selv en klapp på skulderen og forteller meg selv; jeg er glad i deg, selv om du tenker så mye negativt. Nå skal vi finne jenta som har glede i hjertet.

Bla bla bla.... og sån går nå dagene....

Ensomhet

Jeg føler meg bare så veldig ensom om dagen, tross fullt program hele uken. Det gjelder både jobb, aktiviteter med barna og kvelder med venner der vi koser oss med vin og god mat. Og jeg er veldig sosial og koser meg mens jeg er midt oppi det. Men når jeg er hjemme igjen så slår det meg at jeg føler meg så veldig ensom. Spesielt når jeg er sammen med mange mennesker. Grunnen er vel at jeg tror ingen kjenner MEG, mine tanker og mine følelser. Jeg kan prate i vei om opplevelser og mennesker, men jeg har stengt alle mine personlige ting langt inne.

Jeg er livredd for å bli sett rart på, at ingen vil ta meg alvorlig eller stole på meg hvis de får vite at jeg egentlig er fullstendig naken under alle klærne, det er ingen tykk hud til å beskytte meg selv med. Jeg er redd for reaksjonen jeg vil få hvis jeg forteller om min usikkerhet og angst, angst for å ikke være bra nok, få til nok. Og angst for at ingen vil like meg som den jeg er. Det er nok der det ligger, jeg klarer ikke å vise hvem jeg er fordi jeg er redd de ikke vil like meg. Og for å være ennå mere ærlig, jeg tror man mister seg selv litt på den måten.

Mitt savn er en bestevenn som kan høre på alle mine rare tanker, smile til meg, fortelle meg at jeg er grei selv om jeg kanskje mangler den store selvtillitten. En som tåler å høre meg sippe litt på en dag da man føler verden er tung å være i. Jeg savner en som kan sende meg oppmuntrende meldinger, gi meg en klem uten noen som helst grunn. Og en bestevenn jeg vet holder våre hemmeligheter hemmelig, noe som jeg har funnet ut ikke er noen selvfølge.

Hvorfor må man føle seg så ensom selv om man langt fra er alene? Jeg elsker barna mine og mannen min. Selv om de ikke kan være min bestevenn er de min familie - det er eneste grunn til å elske de. De trenger ikke bevise noe for meg, jeg vet at de alltid vil være i mitt liv. Jeg er virkelig takknemmelig for at de holder meg på bena og holder meg gående. Love you!

Sykkelturterapi

I det siste har jeg begynt å sykle flere ganger i uka for å prøve å bli litt sprek. Jeg håper å komme såpass i form at jeg kan stille til Birken neste år. Det er mitt mål, noe jeg trenger for å holde motivasjonen oppe. Men på disse sykkelturene begynner hodet å tenke altfor mye. Jeg kjenner alle frustrerte følelser dukke opp, irritere meg, jeg blir til og med ganske sint! Men det positive er jo at jeg sykler fortere, og glemmer egentlig at jeg er sliten.

Det jeg finner ut etterhvert er følgende: hvorfor kaste bort så utrolig mye energi og tid på å tenke på ting som egentlig ikke har noen betydning? Idag foreksempel: Jeg har i det siste følt meg totalt utenfor en nabogruppe her jeg bor. Vi er kun damer som møtes og drikker vin til god mat. Og disse damene er som tatt ut av frustrerte fruer - ikke pga livet - men de har noen fantastiske hus, de disker opp med den beste maten og vinen passer ALLTID til alle råvarene. Og så har dere meg som bor i en leilighet med dårlig plass. Jeg har invitert de en gang men var rimelig flau da jeg omtrent ikke hadde stoler til alle, og vi måtte sitte rundt stuebordet (jeg har ikke spisebord....) Og nå i det siste har jeg altså følt at disse damene er langt over meg i stil, utdannelse og innhold i samtaler. Jeg føler meg bitteliten og jeg begynner å tenke negativt....

Men tilbake til der jeg begynte: hvorfor skal jeg bruke så mye tid på å lure på om de egentlig liker meg eller om de tar meg med for å være snille, eller synes synd i meg?! Jeg kan jo mye heller tenke på alle de gode vennene mine som ringer meg, bryr seg om meg, synes det er greit å være sammen med meg. Da får jeg så mye bedre følelse, og jeg kjenner humøret stiger. Så i løpet av sykkelturen har jeg vært igjennom de fleste følelsene og ender til slutt opp med å tenke positivt. Jeg har blitt helt avhengig av å komme meg ut og få tid til å tenke litt på egenhånd.

Så hver gang jeg føler meg litt nedfor, sliten i både hode og kropp, da hjelper det utrolig med en slik tur. Og da kommer jeg hjem med god samvittighet og angrer ikke lenger på at jeg spiste den sjokoladen før på dagen, og så er jeg litt tøffere og sterkere når motgang kommer. Husk: det er i motbakke det går oppover!

Inspirasjon og frustrasjon

Jeg leser en utrolig lettlest og inspirerende bok om dagen. Grunnen til at jeg kjøpte den var noe så enkelt som at jeg har sett Oprah anbefale den....Jeg liker egentlig å gå mine egne veier, finne ut selv hva jeg vil gjøre, prøver å stå imot gruppepress. Men denne boka tor jeg at jeg ville ha lest uavhengig om den er en "poppis" bok eller ei. Den heter: Spis, elsk, lev. En slik enkel tittel og likevel inneholder den det viktigste i livet. Og jeg er jo på en sån "finne meg sjæl" tur om dagen. Så da fant vi hverandre på en måte. Så til deg som lurer på om det er kun deg som har mye rare tanker - les den boka.

Jeg har følt meg utrolig innelåst i det siste, nesten klaustrofobisk til tider. Jeg må av og til drømme tilbake til tiden da jeg var fri og frank. Jeg var en som tok den litt for langt ut i ungdomstiden (ikke når det gjelder narkotika og sånne ting) og kom nok ofte opp i merkelige situasjone. Og jeg fikk jo forsåvidt angre for det i ettertid da et par episoder i den perioden satte noen dype spor - og som tvang meg til å finne meningen med livet. Men den følelsen av å være en smule gal er et minne jeg på en måte er stolt av. At jeg turte å skille meg ut, tørre å være litt anderledes og som sagt litt småsprø. Den perioden levde jeg MAX, nøt alt i livet (men det var også i denne perioden jeg hadde det tøffest personlig). Må man ha det vondt og lide seg igjennom dagen for å nyte de opplevelsene som er livet?

Jeg savner å kunne kople ut den følelsen som gjør at jeg går på tå hev, at jeg bekymrer meg for fremtiden, at jeg blir så sliten at jeg ikke reagerer fornuftig, den følelsen som gjør at jeg føler meg nedtunget av ansvar. Det er vel ikke noen hemmelighet lenger at jeg har familie og barn. Og jeg ELSKER det livet, det får meg til å føle mening med livet. Men det gjør også at jeg får problemer med å puste.... Og at jeg lengter tilbake til frihet uten ansvar (selv om jeg aldri noe gang ønsker eller vil "gi" opp min familie. Det er mer en flukttanke når det står på som værst og man ikke skjønner hvordan man skal holde ut til kvelden og man kan gå å legge seg) .

Tilbake til denne boka. Jeg ble inspirert til å ta tak i livet igjen, ikke bare føle at jeg må flyte med alt som følger med et familieliv. Hvorfor må man være så forbasket ordentlig når man blir "voksen", for jeg blir aldri voksen. Jeg er bundet sammen som pen bukett blomster, med et sløyfebånd som glinser i sola. Men innerst inne er dette blomster som trives best i en eng eller i noen sprekker i fjellveggen. Dette er blomster som sakte men sikkert dør kun fordi man vil at de skal settes til pynt i stua. Nei, nå er jeg inspirert til å komme meg ut i engen igjen, få barna mine til å bli sterke så de kan holde seg fast uansett underlag. La min familie motstå presset om å være så forferdelig normal!

Magefølelse

I løpet av livet må man ta veldig mange valg og avgjørelser. Da har jeg noe så kjekt som en magefølelse. Jeg kan kjenne på kroppen hva som er rett eller ei for meg. Mange kaller det den 6. sans, og for å være ærlig har livet mitt blitt veldig mye bedre da jeg begynte å stole på den. Jeg er sikker på at mange skjønner hva jeg mener.

Det er særlig når man må ta raske avgjørelser at ting kan bli helt feil. Og et dårlig valg kan ha konsekvenser i lang tid hvis man er riktig uheldig. I mitt tilfelle hørte jeg ikke på magefølelsen, men fulgte strømmen. Lot meg drive med. Og for meg gjorde det at jeg fløt langt fra fast grunn. Det er lenge siden, men det føles ikke sån.

Det tar lang tid å finne seg selv etter en nedtur. Man må igjennom mange oppturer og enda flere nedturer. Det gjør at man må finne seg selv og dette er en nesten livslang oppgave. Det er rart hvor vanskelig det skal være å vite hvem man er. Jeg vet godt hva jeg står for og hva jeg mener, men når det kommer til meg selv og mine innerste følelser er jeg livredd for å kjenne på det. Kjenne at jeg har en dyp avgrunn som jeg kan falle ned i. Min frykt er å bli slukt av mitt indre følelsesliv. Det er mye lettere å stenge det inne.... Men nå er jeg altså iferd med å åpne meg. Og magefølelsen min sier at det skal gå bra....

Selvinnsikt eller selvdestruktiv?

Jeg har har en egenskap jeg tror mange behøver. Jeg kan se meg selv utenfra, forstå hvordan andre mennesker ser på meg. Selvinnsikt tror jeg man kaller det. Og det er fint å ha så man kan utvikle seg som menneske. Hvis man ikke er villig til å se sine feil og svakheter vil man heller ikke lære så mye om seg selv.

Men ulempen er at man kan bli veldig kritisk. Der man går fra å ha selvinnsikt til å bli selvdestruktiv. Jeg er i ferd med å tråkke over dit. Jeg tror hele tiden at noen finner feil ved meg. Og særlig de feilene jeg selv er smertelig klar over. Jeg leter nesten etter reaksjoner hos andre for å få bekreftet mine mistanker. Og nå føler jeg meg nesten ikke komfortabel som meg selv. Det er kun de helt nærmeste som får se meg uten forsvaret på.

Jeg hadde en bestevenn som jeg kunne snakke med om alt, alt fra angst til lykke. Hun hørte alltid på meg, jeg hørte på henne. Og etter en slik kveld med henne og dype samtaler hadde jeg det alltid mye bedre. Men vennskapet gikk desverre over. Og jeg har ingen å dele disse tankene med lenger. Derfor får de mulighet til å slå rot og formere seg.

Jeg ønsker å bli mer nøytral når det gjelder meg selv. Jeg vil ikke være så kritisk. Jeg vil kun ha en passe porsjon selvinnsikt så jeg fortsetter å klatre videre på min vei. Men disse destruktive tankene som jeg pleier og steller daglig, de vil jeg riste av meg.

En blogg er min anonyme dagbok, der jeg kan få ut litt av det som er stengt inne. Og kanskje jeg er heldig og får noen jeg kan dele tankene mine med og omvendt?