Selvinnsikt eller selvdestruktiv?

Jeg har har en egenskap jeg tror mange behøver. Jeg kan se meg selv utenfra, forstå hvordan andre mennesker ser på meg. Selvinnsikt tror jeg man kaller det. Og det er fint å ha så man kan utvikle seg som menneske. Hvis man ikke er villig til å se sine feil og svakheter vil man heller ikke lære så mye om seg selv.

Men ulempen er at man kan bli veldig kritisk. Der man går fra å ha selvinnsikt til å bli selvdestruktiv. Jeg er i ferd med å tråkke over dit. Jeg tror hele tiden at noen finner feil ved meg. Og særlig de feilene jeg selv er smertelig klar over. Jeg leter nesten etter reaksjoner hos andre for å få bekreftet mine mistanker. Og nå føler jeg meg nesten ikke komfortabel som meg selv. Det er kun de helt nærmeste som får se meg uten forsvaret på.

Jeg hadde en bestevenn som jeg kunne snakke med om alt, alt fra angst til lykke. Hun hørte alltid på meg, jeg hørte på henne. Og etter en slik kveld med henne og dype samtaler hadde jeg det alltid mye bedre. Men vennskapet gikk desverre over. Og jeg har ingen å dele disse tankene med lenger. Derfor får de mulighet til å slå rot og formere seg.

Jeg ønsker å bli mer nøytral når det gjelder meg selv. Jeg vil ikke være så kritisk. Jeg vil kun ha en passe porsjon selvinnsikt så jeg fortsetter å klatre videre på min vei. Men disse destruktive tankene som jeg pleier og steller daglig, de vil jeg riste av meg.

En blogg er min anonyme dagbok, der jeg kan få ut litt av det som er stengt inne. Og kanskje jeg er heldig og får noen jeg kan dele tankene mine med og omvendt?