Inspirasjon og frustrasjon

Jeg leser en utrolig lettlest og inspirerende bok om dagen. Grunnen til at jeg kjøpte den var noe så enkelt som at jeg har sett Oprah anbefale den....Jeg liker egentlig å gå mine egne veier, finne ut selv hva jeg vil gjøre, prøver å stå imot gruppepress. Men denne boka tor jeg at jeg ville ha lest uavhengig om den er en "poppis" bok eller ei. Den heter: Spis, elsk, lev. En slik enkel tittel og likevel inneholder den det viktigste i livet. Og jeg er jo på en sån "finne meg sjæl" tur om dagen. Så da fant vi hverandre på en måte. Så til deg som lurer på om det er kun deg som har mye rare tanker - les den boka.

Jeg har følt meg utrolig innelåst i det siste, nesten klaustrofobisk til tider. Jeg må av og til drømme tilbake til tiden da jeg var fri og frank. Jeg var en som tok den litt for langt ut i ungdomstiden (ikke når det gjelder narkotika og sånne ting) og kom nok ofte opp i merkelige situasjone. Og jeg fikk jo forsåvidt angre for det i ettertid da et par episoder i den perioden satte noen dype spor - og som tvang meg til å finne meningen med livet. Men den følelsen av å være en smule gal er et minne jeg på en måte er stolt av. At jeg turte å skille meg ut, tørre å være litt anderledes og som sagt litt småsprø. Den perioden levde jeg MAX, nøt alt i livet (men det var også i denne perioden jeg hadde det tøffest personlig). Må man ha det vondt og lide seg igjennom dagen for å nyte de opplevelsene som er livet?

Jeg savner å kunne kople ut den følelsen som gjør at jeg går på tå hev, at jeg bekymrer meg for fremtiden, at jeg blir så sliten at jeg ikke reagerer fornuftig, den følelsen som gjør at jeg føler meg nedtunget av ansvar. Det er vel ikke noen hemmelighet lenger at jeg har familie og barn. Og jeg ELSKER det livet, det får meg til å føle mening med livet. Men det gjør også at jeg får problemer med å puste.... Og at jeg lengter tilbake til frihet uten ansvar (selv om jeg aldri noe gang ønsker eller vil "gi" opp min familie. Det er mer en flukttanke når det står på som værst og man ikke skjønner hvordan man skal holde ut til kvelden og man kan gå å legge seg) .

Tilbake til denne boka. Jeg ble inspirert til å ta tak i livet igjen, ikke bare føle at jeg må flyte med alt som følger med et familieliv. Hvorfor må man være så forbasket ordentlig når man blir "voksen", for jeg blir aldri voksen. Jeg er bundet sammen som pen bukett blomster, med et sløyfebånd som glinser i sola. Men innerst inne er dette blomster som trives best i en eng eller i noen sprekker i fjellveggen. Dette er blomster som sakte men sikkert dør kun fordi man vil at de skal settes til pynt i stua. Nei, nå er jeg inspirert til å komme meg ut i engen igjen, få barna mine til å bli sterke så de kan holde seg fast uansett underlag. La min familie motstå presset om å være så forferdelig normal!

Magefølelse

I løpet av livet må man ta veldig mange valg og avgjørelser. Da har jeg noe så kjekt som en magefølelse. Jeg kan kjenne på kroppen hva som er rett eller ei for meg. Mange kaller det den 6. sans, og for å være ærlig har livet mitt blitt veldig mye bedre da jeg begynte å stole på den. Jeg er sikker på at mange skjønner hva jeg mener.

Det er særlig når man må ta raske avgjørelser at ting kan bli helt feil. Og et dårlig valg kan ha konsekvenser i lang tid hvis man er riktig uheldig. I mitt tilfelle hørte jeg ikke på magefølelsen, men fulgte strømmen. Lot meg drive med. Og for meg gjorde det at jeg fløt langt fra fast grunn. Det er lenge siden, men det føles ikke sån.

Det tar lang tid å finne seg selv etter en nedtur. Man må igjennom mange oppturer og enda flere nedturer. Det gjør at man må finne seg selv og dette er en nesten livslang oppgave. Det er rart hvor vanskelig det skal være å vite hvem man er. Jeg vet godt hva jeg står for og hva jeg mener, men når det kommer til meg selv og mine innerste følelser er jeg livredd for å kjenne på det. Kjenne at jeg har en dyp avgrunn som jeg kan falle ned i. Min frykt er å bli slukt av mitt indre følelsesliv. Det er mye lettere å stenge det inne.... Men nå er jeg altså iferd med å åpne meg. Og magefølelsen min sier at det skal gå bra....

Selvinnsikt eller selvdestruktiv?

Jeg har har en egenskap jeg tror mange behøver. Jeg kan se meg selv utenfra, forstå hvordan andre mennesker ser på meg. Selvinnsikt tror jeg man kaller det. Og det er fint å ha så man kan utvikle seg som menneske. Hvis man ikke er villig til å se sine feil og svakheter vil man heller ikke lære så mye om seg selv.

Men ulempen er at man kan bli veldig kritisk. Der man går fra å ha selvinnsikt til å bli selvdestruktiv. Jeg er i ferd med å tråkke over dit. Jeg tror hele tiden at noen finner feil ved meg. Og særlig de feilene jeg selv er smertelig klar over. Jeg leter nesten etter reaksjoner hos andre for å få bekreftet mine mistanker. Og nå føler jeg meg nesten ikke komfortabel som meg selv. Det er kun de helt nærmeste som får se meg uten forsvaret på.

Jeg hadde en bestevenn som jeg kunne snakke med om alt, alt fra angst til lykke. Hun hørte alltid på meg, jeg hørte på henne. Og etter en slik kveld med henne og dype samtaler hadde jeg det alltid mye bedre. Men vennskapet gikk desverre over. Og jeg har ingen å dele disse tankene med lenger. Derfor får de mulighet til å slå rot og formere seg.

Jeg ønsker å bli mer nøytral når det gjelder meg selv. Jeg vil ikke være så kritisk. Jeg vil kun ha en passe porsjon selvinnsikt så jeg fortsetter å klatre videre på min vei. Men disse destruktive tankene som jeg pleier og steller daglig, de vil jeg riste av meg.

En blogg er min anonyme dagbok, der jeg kan få ut litt av det som er stengt inne. Og kanskje jeg er heldig og får noen jeg kan dele tankene mine med og omvendt?