Inspirasjon og frustrasjon

Jeg leser en utrolig lettlest og inspirerende bok om dagen. Grunnen til at jeg kjøpte den var noe så enkelt som at jeg har sett Oprah anbefale den....Jeg liker egentlig å gå mine egne veier, finne ut selv hva jeg vil gjøre, prøver å stå imot gruppepress. Men denne boka tor jeg at jeg ville ha lest uavhengig om den er en "poppis" bok eller ei. Den heter: Spis, elsk, lev. En slik enkel tittel og likevel inneholder den det viktigste i livet. Og jeg er jo på en sån "finne meg sjæl" tur om dagen. Så da fant vi hverandre på en måte. Så til deg som lurer på om det er kun deg som har mye rare tanker - les den boka.

Jeg har følt meg utrolig innelåst i det siste, nesten klaustrofobisk til tider. Jeg må av og til drømme tilbake til tiden da jeg var fri og frank. Jeg var en som tok den litt for langt ut i ungdomstiden (ikke når det gjelder narkotika og sånne ting) og kom nok ofte opp i merkelige situasjone. Og jeg fikk jo forsåvidt angre for det i ettertid da et par episoder i den perioden satte noen dype spor - og som tvang meg til å finne meningen med livet. Men den følelsen av å være en smule gal er et minne jeg på en måte er stolt av. At jeg turte å skille meg ut, tørre å være litt anderledes og som sagt litt småsprø. Den perioden levde jeg MAX, nøt alt i livet (men det var også i denne perioden jeg hadde det tøffest personlig). Må man ha det vondt og lide seg igjennom dagen for å nyte de opplevelsene som er livet?

Jeg savner å kunne kople ut den følelsen som gjør at jeg går på tå hev, at jeg bekymrer meg for fremtiden, at jeg blir så sliten at jeg ikke reagerer fornuftig, den følelsen som gjør at jeg føler meg nedtunget av ansvar. Det er vel ikke noen hemmelighet lenger at jeg har familie og barn. Og jeg ELSKER det livet, det får meg til å føle mening med livet. Men det gjør også at jeg får problemer med å puste.... Og at jeg lengter tilbake til frihet uten ansvar (selv om jeg aldri noe gang ønsker eller vil "gi" opp min familie. Det er mer en flukttanke når det står på som værst og man ikke skjønner hvordan man skal holde ut til kvelden og man kan gå å legge seg) .

Tilbake til denne boka. Jeg ble inspirert til å ta tak i livet igjen, ikke bare føle at jeg må flyte med alt som følger med et familieliv. Hvorfor må man være så forbasket ordentlig når man blir "voksen", for jeg blir aldri voksen. Jeg er bundet sammen som pen bukett blomster, med et sløyfebånd som glinser i sola. Men innerst inne er dette blomster som trives best i en eng eller i noen sprekker i fjellveggen. Dette er blomster som sakte men sikkert dør kun fordi man vil at de skal settes til pynt i stua. Nei, nå er jeg inspirert til å komme meg ut i engen igjen, få barna mine til å bli sterke så de kan holde seg fast uansett underlag. La min familie motstå presset om å være så forferdelig normal!